Tyvenes Daggry. SKREKKHISTORIER PÅ NORSK (BOKMÅL) - BREDEVOORT VAN DEN BERG, #3
Par :Formats :
Disponible dans votre compte client Decitre ou Furet du Nord dès validation de votre commande. Le format ePub est :
- Compatible avec une lecture sur My Vivlio (smartphone, tablette, ordinateur)
- Compatible avec une lecture sur liseuses Vivlio
- Pour les liseuses autres que Vivlio, vous devez utiliser le logiciel Adobe Digital Edition. Non compatible avec la lecture sur les liseuses Kindle, Remarkable et Sony
, qui est-ce ?Notre partenaire de plateforme de lecture numérique où vous retrouverez l'ensemble de vos ebooks gratuitement
Pour en savoir plus sur nos ebooks, consultez notre aide en ligne ici
C'est si simple ! Lisez votre ebook avec l'app Vivlio sur votre tablette, mobile ou ordinateur :
- FormatePub
- ISBN8233683930
- EAN9798233683930
- Date de parution21/12/2025
- Protection num.pas de protection
- Infos supplémentairesepub
- ÉditeurLinda Balsamo
Résumé
TYVENES DAGGRY - SKREKKHISTORIE PÅ NORSK - BREDEVOORT VAN DEN BERGI den brennhete stillheten på Høyveldet, dypt inne i Sør-Afrika, sitter Willem Strydom i eksil. Han er ikke bare en låsmester. Han skimter de skjøre sprekkene mellom vår verden og det som lurer rett utenfor synsvinkelen. Når et gammelt ekko fra fortiden tvinger ham ut av skjul, samler han en broket gjeng for ett siste, desperat kup.
Målet er Aurora-hvelvet, en legendarisk, levende enhet som ikke oppbevarer penger, men verdens mest ustabile råvare: menneskelig hukommelse, begjær og identitet. Det som utarter seg som et nervepirrende og presist iscenesatt ran, forvandles raskt til et marerittaktig møte med det ukjente. Hvelvets forsvarsmekanisme er ikke bygget av stål og laser, men av en pulserende, organisk arkitektur som angriper selve stoffet i bevisstheten.
Teamet presses inn i en labyrint av paranoia hvor de jages av et system som ikke bare dreper kroppen, men fortærer sinnet, og hvor den største trusselen ikke nødvendigvis kommer utenfra, men fra skyggene de selv bærer med seg. En intens skrekkfortelling om skyld, sjelelig splittelse og spøkelsene vi bærer med oss. For lesere som søker psykologisk spenning, kosmisk uhygge og et uutslettelig inntrykk.
Det er for alle som søker dyp, menneskelig grøss.« Luften hadde ingen duft. Den hadde en tekstur: fin støv og svette fra råttnende drømmer. Det var Høyveldets pust, og Willem Strydom bar den i lungene sine som en sykdom. Han sto på verandaen til sin forfalne småbruk, hendene sine, gravgraverhender, disektørhender, knyttet om jernrekkverket. Metallet var varmt, men varmen kom ikke fra solen. Den sivet fram innenfra stålet, en langsom, unaturlig feber.
Foran ham lå fjellene, ikke som et blåmerke, men som en kjempestor likkrop under et purpurfarget teppe. Skyen som samlet seg over dem var ikke tung av regn. Den var tung av stillhet. En tykk, fuktig stillhet som slukte lyd. Inne i huset var stillheten verre. Det var ikke fraværet av lyd. Det var tilstedeværelsen av noe som lenge burde vært død, men likevel pustet. Det var følelsen av noen bak skulderen, selv om man vet at rommet er tomt.
»
Målet er Aurora-hvelvet, en legendarisk, levende enhet som ikke oppbevarer penger, men verdens mest ustabile råvare: menneskelig hukommelse, begjær og identitet. Det som utarter seg som et nervepirrende og presist iscenesatt ran, forvandles raskt til et marerittaktig møte med det ukjente. Hvelvets forsvarsmekanisme er ikke bygget av stål og laser, men av en pulserende, organisk arkitektur som angriper selve stoffet i bevisstheten.
Teamet presses inn i en labyrint av paranoia hvor de jages av et system som ikke bare dreper kroppen, men fortærer sinnet, og hvor den største trusselen ikke nødvendigvis kommer utenfra, men fra skyggene de selv bærer med seg. En intens skrekkfortelling om skyld, sjelelig splittelse og spøkelsene vi bærer med oss. For lesere som søker psykologisk spenning, kosmisk uhygge og et uutslettelig inntrykk.
Det er for alle som søker dyp, menneskelig grøss.« Luften hadde ingen duft. Den hadde en tekstur: fin støv og svette fra råttnende drømmer. Det var Høyveldets pust, og Willem Strydom bar den i lungene sine som en sykdom. Han sto på verandaen til sin forfalne småbruk, hendene sine, gravgraverhender, disektørhender, knyttet om jernrekkverket. Metallet var varmt, men varmen kom ikke fra solen. Den sivet fram innenfra stålet, en langsom, unaturlig feber.
Foran ham lå fjellene, ikke som et blåmerke, men som en kjempestor likkrop under et purpurfarget teppe. Skyen som samlet seg over dem var ikke tung av regn. Den var tung av stillhet. En tykk, fuktig stillhet som slukte lyd. Inne i huset var stillheten verre. Det var ikke fraværet av lyd. Det var tilstedeværelsen av noe som lenge burde vært død, men likevel pustet. Det var følelsen av noen bak skulderen, selv om man vet at rommet er tomt.
»
